Minnet slo meg plutselig: Jeg hadde spist fra den pakken. Dagen før. Uten å tenke.
En bølge av avsky skyllet over meg. Jeg løp bort til vasken for å vaske hendene, som om bare berøringen kunne smitte meg. Så sto jeg der, bøyde meg fremover, pustet sakte og prøvde å forstå.
I går kjøpte jeg en pakke vanlige pølser på den lokale matbutikken. Ikke noe spesielt. Ikke et håndverksmerke, ikke en merkelig kampanje. Bare en vanlig vakuumpakket pakke, ment å raskt havne mellom to brødskiver.
Hjemme igjen skar jeg opp noe av den. Jeg spiste noen biter, stående på kjøkkenet, uten å tenke. Resten gikk inn i kjøleskapet, tett forseglet. Alt virket helt normalt.
Neste morgen, fortsatt litt søvnig, bestemte jeg meg for å spise pakken til frokost. Jeg tok ut en pølse, satte ned skjærefjølet og tok kniven.
Det første kuttet var en lek.
Det andre også.
Så stoppet bladet brått.
Hvordan kunne en USB-pinne ha havnet inni et forseglet produkt?
Dette var ingen spøk. Ikke en spøk fra en venn. Ingen hadde rørt pakken.
Avskyen ga etter hvert vei for noe farligere: nysgjerrighet.
Jeg rengjorde nøkkelen så godt jeg kunne, uten å egentlig vite hvorfor. Jeg fortsatte å si til meg selv at det var dumt, at jeg bare burde kaste alt og ringe kundeservice. Men hendene mine beveget seg av seg selv.
Jeg koblet den til datamaskinen.
Skjermen flimret.
Bare én fil dukket opp.
Hjertet mitt begynte å slå fortere. Jeg nølte. Lenge. Så klikket det.
Inni er det bare én fil.
Et bilde.
Da den dukket opp, slapp jeg musen.
En mann så inn i kameraet. Hodet hans var litt på skakke. Smilet hans var for bredt til å være naturlig. Et stivt, nesten påtvunget smil. Øynene hans smilte imidlertid ikke.
Det virket som det beveget meg.
Som om han visste nøyaktig hvor jeg var.
Jeg satt ubevegelig, en frysning krypende nedover ryggraden min. Stillheten i leiligheten føltes plutselig tung og tykk. Hver lyd – kjøleskapet som summet, klokken som tikket – virket forsterket.
Hvem var denne mannen?
