Faren hennes giftet sin blindfødte datter med en tigger, og det som skjedde deretter sjokkerte mange. Zainab hadde aldri sett verden, men hun følte dens grusomhet med hvert åndedrag. Hun ble født blind inn i en familie som verdsatte skjønnhet over alt annet. Hennes to søstre ble beundret for sine vakre øyne og grasiøse figurer, mens Zainab ble behandlet som en byrde: en skammelig hemmelighet skjult bak lukkede dører. Moren hennes døde da hun bare var fem år gammel, og fra da av forandret faren seg. Han ble bitter, bitter og grusom, spesielt mot henne. Han kalte henne aldri ved navn. Han kalte henne «den tingen».

Zainab var lammet. Denne opplevelsen var, ja, en identitetsløgn, men den skjulte en langt mer smertefull sannhet. Nei, han var en tigger av skjebnen; han var en tigger av eget valg, en mann som levde i en selvpålagt skjærsilden.

«Ild,» hvisket han – Aminah hadde nevnt ild.

«Mi pasado arde,» sa han. «Ikke spør meg om noe om denne mannen, Zainab. Bare om kunnskapen om helbredelse. Jeg behandlet i hemmelighet de syke i landsbyen i kveld. Ahí comes el cobre extra. Det var slik du kjøpte medisinen din forrige uke.»

Zainab rakte ut hånden, hennes røde hender fulgte konturene av nebbet hennes. Han møtte neseryggen, øynene, fuktigheten deres. Dette var ikke monsteret moren hennes hadde beskrevet. Han var en mann ødelagt av sin egen menneskelighet, som prøvde å sette den sammen igjen med sin egen.