«Hva sa du?»
«La oss dele det,» gjentok han rolig. «Jeg synes det er rettferdig.»
Hun stirret på ham og prøvde å forstå hva som skjedde. Han hadde planlagt hele denne overdådige kvelden. Han hadde valgt denne dyre restauranten. Han insisterte på å velge dyre viner.
Det var han som stadig sa: «I kveld blir spesiell.»
En kveld som virket perfekt.
Middagen var ekstravagant på alle måter – en deilig biff, vakkert stekt hummer, spesielle tilbehør, utsøkte desserter som var for mye å spise opp.
De snakket og lo sammen, og mimret om sin første lille leilighet, bilturen der de brøt sammen midt ute i ingenmannsland, og kjæledyret de stadig sa at de skulle adoptere «en dag, snart».
Hun trodde virkelig at dette endelig var øyeblikket hun hadde ventet på.
Da regningen kom til bordet deres, kikket hun ikke engang på den. Hun var for fokusert på å roe ned pusten og det bankende hjertet.
Han plukket opp regningen og så på den.
