Kanskje jeg ikke snakket om sønnen min, men om et minne. En påminnelse om hvor fort tiden går og hvor dyrebart hvert flyktig øyeblikk virkelig er.
Jeg satt på sengekanten hans med bildet i hånden, og hvisket inn i det stille rommet: «Jeg elsker deg. Jeg vil alltid være her.»
Neste morgen, da sønnen min kom tilbake fra turen, klemte jeg ham litt tettere og litt lenger.
Jeg fortalte ham ikke om stemmen, men innerst inne visste jeg at det var et tegn: at vi burde verne om hvert vanlig øyeblikk, for en dag vil disse stemmene og minnene være alt vi har igjen.
