Dette var ikke tilfeldig.
Det var en beskjed.
En kode.
Den natten fikk jeg ikke sove.
Ordene gjentok seg i tankene mine som en gåte som ventet på å bli løst.
Hvem var det for?
Hvorfor skjule det slik?
Med mindre…
Den som skrev det kunne ikke snakke åpent.
Kanskje de ble overvåket.
Eller kanskje meldingen ikke var ment for sjefen i det hele tatt –
Men for noen som er observant nok til å finne det.
Dagen etter koblet jeg ledetrådene.
Et gammelt firmabilde viste et stort mesquite-tre utenfor den opprinnelige fabrikkbygningen.
En forlatt fabrikk.
Det måtte være det.
Ved solnedgang – «hanetid» – kjørte jeg dit.
Stedet var stille, nesten uhyggelig.
Men treet sto fortsatt.
Enorm. Gammel.
Jeg fulgte skyggen dens.
Tre trinn.
Så sju.
Jeg stoppet.
Bakken under meg hørtes hul ut.
