Det startet som et hvilket som helst annet legebesøk. En mindre plage, en resept og en enkel pille som skulle hjelpe. I flere uker nølte jeg ikke et sekund. Jeg stolte på emballasjen, pakningsvedlegget, apoteketiketten. Medisin skal jo lege – ikke sant?
Men så forandret noe seg. Tankene mine var ikke så skarpe lenger. Jeg startet en setning og mistet den halvveis. Jeg glemte hvor jeg hadde lagt nøklene mine, navnet på noen jeg nettopp hadde møtt, eller til og med hvorfor jeg hadde kommet inn i rommet. Først skyldte jeg på stress, arbeid og mangel på søvn. Men sannheten var mye mørkere.
Pillen som skulle hjelpe meg, frarøvet meg i stillhet noe dyrebart: hukommelsen min.
En stille trussel: Hvordan noen medisiner kan skade hjernen
