Når folk hører uttrykket fem år, høres det ubetydelig ut, som et kort tidsrom, noen få sider man lett kan skumlese i livets bok.
Men når disse årene ikke er preget av årstider eller høytider, når de i stedet telles i fluorescerende sykehusganger, pillebokser sortert etter dag og tid, og den skarpe, dvelende lukten av desinfeksjonsmiddel som klamrer seg til huden din uansett hvor mange ganger du dusjer, oppfører tiden seg annerledes.
Den tykner. Den legger seg tungt i lungene dine. Den blir til en byrde du drar fremover i stedet for et rom du bebor.
Mitt navn er Marianne Cortez. Jeg er trettito år gammel, og kvinnen som stirrer tilbake på meg i speilet føles som en fullstendig fremmed.
Holdningen hennes er innoverbøyd, som om hun stadig forbereder seg på den neste krisen, den neste kravet, den neste nødsituasjonen.
Mørke ringer rammer inn øyne som hvile aldri ser ut til å nå, uansett hvor mange timer hun sover.
Og hendene mine avslører alt.
Rå av konstant vask med sykehussåpe. Hardhudet av å løfte en kropp som aldri var ment å bæres alene. Formet av rullestolhåndtak og sengehester på sykehuset, huden ru og permanent tørr.
