Dødstiden nærmet seg.
Vaktene grep tak i Leos arm for å eskortere ham ut.
Men Richard så plutselig på gutten – virkelig på ham – og så noe ingen andre hadde.
Ikke arroganse.
Ikke oppmerksomhetssøkende.
Ekte bekymring.
«Du sa det ikke er en svulst,» sa Richard hes. «Hva er det?»
Leo stakk hånden i lommen og dro frem en liten bulkete flaske med urteolje som bestefaren hans brukte når støv tettet til lungene deres.
«Jeg sorterer søppel hver dag,» sa Leo mykt. «Du lærer å legge merke til hva som mangler.»
Tidligere i lobbyen hadde Leo sett en ødelagt leketøysmykke hengende fra babyens bæresele. En rød perle var borte.
«Vær så snill,» hvisket han. «La meg prøve.»
