Daniel nikket lite, en stille bekreftelse mellom to personer som hadde møttes under forferdelige omstendigheter og likevel klart å holde sammen. Så snudde han seg mot Madison. «Advokaten min vil kontakte deg.»
Hun begynte å gråte igjen, men han stoppet ikke. Han gikk ut uten å smelle igjen døren. På en eller annen måte føltes det mer endelig.
Madison fulgte etter et minutt senere, knapt i stand til å møte blikket mitt. Ved døren stoppet hun opp og hvisket: «Beklager.»
Jeg trodde hun var lei seg. Jeg syntes bare ikke det forandret noe.
Da døren lukket seg bak henne, ble huset stille bortsett fra Ethans pust og den lave summingen fra kjøleskapet. Han så mindre ut på en måte, som om sannheten hadde tatt noe ut av ham.
«Jeg gjorde feil», sa han.
«Nei», svarte jeg. «Du tok valg.»
Jeg åpnet døren og ventet.
Han plukket opp kofferten, gikk ut i den kalde natten og snudde seg en gang som om han forventet at jeg skulle stoppe ham. Det gjorde jeg ikke.
Så låste jeg døren, lente meg mot den og lot stillheten tilhøre meg igjen.
