Hun blunket. «Hvorfor hva?»
«Hvorfor dra?» spurte jeg og lente meg tilbake i stolen. «Så jeg kan fortelle alle at du blir hjemme og snyter neser hele dagen?»
Hun snudde seg sakte mot meg.
«Hva?»
Jeg trakk på skuldrene, irritasjon brygget opp et sted jeg ikke hadde fulgt nøye med på. «Kom igjen, Anna. Klassekameratene dine er sikkert kirurger, advokater, administrerende direktører nå. Hva tror du? At du bare er en husmor?»
Ordet hang i luften som røyk.
Jeg la merke til forandringen umiddelbart – måten skuldrene hennes spente seg på, leppene hennes presset sammen til en tynn linje.
«Å,» sa hun stille. «Greit.»
Ingen skriking. Ingen tårer. Hun snudde seg tilbake til vasken og gikk tilbake til å vaske opp.
Hun dro ikke på videregående-gjenforeningen.
Og i flere dager snakket hun ikke til meg.
Hun svarte på praktiske spørsmål – når slutter fotballtreningen, trenger vi melk, når forfaller strømregningen? Men varmen var borte. En svak latter. En distrahert hånd på ryggen min da hun passerte meg i gangen.
Om natten lå hun vendt mot den andre siden av sengen, kroppen hennes en stille vegg jeg ikke kunne klatre over.
Jeg sa til meg selv at hun var overfølsom.
Jeg sa til meg selv at jeg bare var ærlig.
To uker senere dukket det opp en stor eske på verandaen.
Annas navn sto tydelig skrevet øverst. Ingen returadresse.
Hun var ovenpå og satte babyen da jeg tok henne inn.
Nysgjerrigheten tok overhånd.
Jeg sa til meg selv at jeg bare sjekket om det var skadet. Jeg åpnet den.
Og jeg følte noe synke inn i meg.
Inni var et stort, profesjonelt innrammet bilde av hennes nyutdannede. Rader med smilende ansikter. Folk jeg hadde hørt historier om gjennom årene, men aldri møtt.
Bak den hvite rammen var det signaturer. Dusinvis av dem. Noen levende, noen i loop, noen i forhastede vendinger.
Jeg fant en lapp teipet fast på baksiden.
