Noe forandret seg hjemme. Max begynte å tenke på meg som moren sin.
Smilet hans ble enda bredere. Han klemte meg tettere. En kveld hvisket han: «Du trengte ikke å elske meg, men det gjorde du. Det gjorde du virkelig.»
Muren han en gang hadde bygget begynte å smuldre opp, murstein for murstein.
Og da jeg la ham i sengen, innså jeg noe veldig viktig: Morsrollen er ikke definert av blodsbånd. Det er definert av tilstedeværelse, av den stille beslutningen om å være sammen med ham hver dag og elske ham ubetinget.
Dette gjorde oss til en familie.
