«Hvorfor diskuterte hun det ikke med meg først da?» spurte jeg. «Hvorfor sette opp automatiske overføringer som om jeg bare var enda en regning å betale?»
Marcos stemme falt betraktelig.
«Vent. Overføringene var automatiske?»
«Ja», sa jeg umiddelbart. Jeg sendte ham skjermbilder som viste hver måned det samme beløpet, den samme destinasjonskontoen.
Fullstendig stillhet i den andre enden av linjen.
Så sa Marco sakte, som om han innså noe forferdelig: «Hun fortalte meg at du hadde gått med på alt dette.»
Jeg slapp ut en tørr, humorløs latter.
«Selvfølgelig gjorde hun det.»
Innen en time ringte Daria meg direkte. Hun startet ikke med en unnskyldning eller forklaring.
Hun startet med ren raseri.
Den virkelige grunnen til sinne hennes
«Du gjorde meg flau», spyttet hun inn i telefonen. «Billånsbetalingen spratt på grunn av deg.»
Der var det. Den virkelige grunnen til at hun var så sint.
Ikke fordi hun savnet meg der. Ikke av skyldfølelse for det hun hadde gjort.
Men fordi finansmaskineriet hun hadde bygget rundt lønnsslippen min hadde sluttet å virke.
«Jeg gjorde deg ikke flau», sa jeg rolig. «Det var dine avgjørelser som gjorde det.»
Hun prøvde desperat å snu fortellingen i sin favør.
«Du bodde helt fritt i huset vårt!» ropte hun.
«Jeg betalte for mat og utgifter», svarte jeg rolig. «Og selv om jeg ikke hadde bidratt med noe, har du fortsatt ikke rett til å stille ta 1300 dollar fra lønnen min.»
Stemmen hennes ble iskald av trussel.
«Hvis du ikke gir pengene tilbake umiddelbart, forteller vi alle at du ranet oss.»
Stå opp for meg selv
«Du kan prøve det,» sa jeg rolig. «Men jeg har kontoutskrifter. Jeg har fullstendige dokumenter. Og jeg sender inn en svindelrapport til banken.»
Ordet «svindel» traff henne som en bryter som ble slått av. Hun stammet plutselig.
«Det er ikke svindel. Det var bare husholdningspenger vi trengte.»
